Når en MST-leir har fått status som bosetning, har beboerne krav på to lån. Det første er til mat, drikke, jordbruksredskaper, frø osv. Det andre er til hus og infrastruktur. Ikke lenge etter at vi ankom bosetningen i mars, fikk våre venner i Preguiça det første lånet. Vi var med å kjøpe trillebårer, piggtrådgjerder, hakker, plante "verktøy" (ehh, slik man planter med..), påler og andre jordbruksredskaper. Her skulle det bygges en landsby.
Å være med å sette opp gjerder, samt å hakke med de nye hakkene var spennende nok det. Men plommen i egget, smørøyet i grøten, og ikke minst skiltet i rundkjøringen, ville være å delta i husbyggingen. - Når kommer lånene, når kommer lånene? Vi var utålmodige, men de hadde ingen svar å gi.Vi skulle bare være der til 15. juni, kom lånene før det? De visste ikke.
Å bygge en bosetning er en lang og byråkratisk, men dog veldig spennende prosess. En dag var det for eksempel allmøtet med EBAPE, et organ som har litt ansvar når det gjelder hvordan landsbyen til slutt skal se ut. På allmøtet snakket folket om hva de ville plante, hva de ville dyrke. Ville de satse på skole eller var skolen i nabolaget god nok? Helse, infrastruktur? Lenge og vel satt de og planla og diskuterte hvordan bosetningen til slutt skulle se ut. Da slo det oss, der de satt og snakket om hvordan den fremtidige hverdagen til dem selv og deres barn skulle bli, at det er ikke mange mennesker i dagens globaliserte verden som har så mye makt over egne liv som våre venner i Preguiça hadde akkurat der og da.
Og så, uka før vi skulle dra, kom endelig pengene til husbygging. Og man ventet ikke lenge med å kjøpe inn materialer. Allerede et par dager senere, og to dager før vi forlot leiren, ble taksteiner, sement og mursteiner fraktet inn til bosetningen. De fleste hadde allerede gjort klart lokaliseringen av sine fremtidige hus. Man hadde målt opp, for "her skulle døra være, her skulle vi sitte og spise middag, her skulle det være soverom og her skulle dassen stå". Sebastião drømte også om en liten bar, selvfølgelig med biljard.
Det hele var fremdeles kun en plan, men mens jeg sitter her og skriver på en datamaskin om MST, Preguiça og husbygging, holder våre venner på å bygge husene de skal bo og oppdra sine barn i.
MST-aktiviteter.
Siste periode av bosetnigsoppholdet skulle for oss i Assentamento Preguiça vise seg å innholde litt mer også på MST-fronten, enn de to foregående periodene. Selv om det ikke er noen MST-aktivister i bosetningen, skjedde det litt av hvert.
En dag kom koordinator for nabobosetningen og MST-aktivist Luiz Alfonso på besøk. Han stod og snakket med våre medborgere, da vi kom gående fra et hardt dags arbeid på jordet. Vi hadde aldri fått anledning til å besøke naboene våre før, så da Luiz spurte om vi ville komme på besøk dagen derpå slo vi raskt til. "Acampamento Serraria" ligger en 10 minutters kjøretur unna, har i overkant av 40 familier og et fungerende kollektiv som skulle på jordet den dagen vi var på besøk. -Om vi ville være med å jobbe? Klart det. De fleste skjønte nok ikke helt hvorfor to hvite gringos var med å jobbet den dagen, men vi prøvde å forklare og med Luiz som ideologisk hærfører har de vel etter hvert forstått poenget.
Et par dager senere var det småbøndenes dag i Brasil. En dag som på ingen måte må forveksles med kampdagen "de jordløses dag" den 17. april. På småbøndenes dag hadde MST i samarbeid med kirka først et opplegg i sentrum av Caruaru, og siden tok vi buss til Acampamento Chata. Det hele begynte i sentrum med Forró, skuespill, dans, taler og appeller. Særlig må kanskje den flammende talen til biskopen av Caruaru trekkes frem. En tale med troen på Jesus som fundament, men med sosialisme, rettferdighet, jordreform og revolusjon som innhold. Etterpå dro vi til Acampamento Chata, samme leir som brigaden besøkte første helga vi var i brasil. Leiren var blitt finere og reinere, og man hadde bygd en svart-plastikk-kirke for anledningen. Her ble møtet veldig mye preget av Halleluja og frelse, og det virket som om revolusjonen forsvant et sted på bussturen.
Noen dager senere fikk vi vite at biskopen av Caruaru var død. Han som hadde holdt en flammende revolusjonær tale noen dager før, den MST-sympatiserende biskopen hadde gått bort, og MST ville vise sin respekt og ta en verdig avskjed. Vi var omtrent 10 fra Preguiça, det var 20 fra Serraria og rundt 20 til fra et ungdomsmøtet MST arrangerte i de dager. Med capser og flagg ble biskopen minnet, ikke bare av andre prester og biskoper, politikere og kjendiser, men også av en gjeng med småbønder fra områdene rundt Caruaru.
Avskjeden.
For å ta farvel på best mulig vis, valgte vi å arrangere en fest dagen før vi dro. Det var sannsynligvis den første organiserte festen de har hatt i den arbeidsomme bosetningen, og vi håper og tror at de koste seg like mye som oss.
Den lokal "galningen" Natal spilte trekkspill, mens Severino, João og Ståle holdt taler. Øl, brus og sukkerbrennevin ble konsumert, og etter hvert tok dansen kontroll over livet. Det var en minneverdig og fin avslutning på et fint og ikke minst minneverdig opphold.
Ståle og Ida